
Reisebrev 11Tilbake
til reisebrev
Tuamotus
atollene i Fransk Polynesia.
Tuamotos atollene består av over 70
lavtliggende atoller, der ca halvparten har en passasje inn i lagunen som gjør besøk
forsvarlig mulig. De innfødte lever også her av det naturen gir. I tillegg selger de
kopra som kommer fra kokkosnøttene, og de har perlefarmer og avler opp skjell med svarte
perler.
Raroia
4 dager brukte vi på de 450 nm fra Marquesas øyene. På
siste delen av turen var det lite og til tider ingen vind. På det blikkstille havet kunne
vi til tider svømme i ring rundt båten. Vi var heldigere med fiskelykka enn vinden, og
fikk så mye fisk at vi forsøkte oss på salting og tørking.
Når vi ankom Raroia fulgte vi samme seilrute som de norske båtane
Svanhild og Saga Siglar tok for 10 15 år siden.
Det som gjør Raroia så interessant å besøke for norske båter er
at det var nettopp på reva her at Thor Heyerdahl havarerte med Kon Tiki-ekspedisjonen på
50 tallet. Naomi havarerte ikke, men vi skulle gjerne hatt ein større motor der vi med
bare med 1 knops fremdrift sleit med a ta oss inn passet til lagunen.
(Strømmen i desse passa kan nemlig komme opp i hele 10 knop så
motorhavari er lite ønskelig her, da en har rev på alle kanter.)
På vei ut til perlefarmen på Raroia.
På Raroia som påmange av de andre atollene i Tuamotus er det
svarte perler som er eksportartikkel og inntektskilde. Vi ble fort kjent med 25 år gamle
Lui som tok oss med ut for å se på farens perlefarm. Perlefarmen lå sju meter under
havoverflaten og det var innponerende og se hvor lenge desse perledykkerne kunne oppholde
seg under vann uten oksygen. De mest drevne dykkerne kan fri-dykke heilt ned til over 25
meter, mens vi stoppet på fem.
Vi byttet til oss en hel del svarte perler mot cd-plater og vodka.
Øyvind sikret seg noen prakteksempler som han ville ta med seg til Norge i bryllupsgave.
Inne i lagunen og spesielt i selve passet er det rikelig med
matnyttig fisk i alle farger. Lui og brødrene hans var ute og harpunerte fisk til middag
hver dag. I passet lot Lui seg drive med strømmen til han kom på skuddhold. Når ein
fisk var harpunert var det viktig å få den opp før haien kom i forkjøpet. Lui
forklarte at haien ikke var farlig så lenge en forsto dens psykologi og tenkemåte. Vår
psykologi tilsa at vi ikke ville bli nærmere kjent med haien i det hele tatt.

Speilblankt og stille inne i lagunen på Raroia.
Det eneste som brøtt stilleheten, var det amrikanske paret på den andre båten som var
der. De kranglet slik at det var like før vi ville leige oss ut som
"fredsmeglere".
Raroia til Fakerava.- Ca 200 mil, og hele 3 dager segling.
Etter 3 4 dager på Raroia var det tid for å komme seg
vidare. Med snart 2 måneder på havet og på lite siviliserte plasser, begynte det å
minke på provianten og vi var også selv etter hvert klare for litt mer sivilisasjon. På
denne siste etappen mot Tahiti ble planene endret minst 5 ganger. Det kom av at vi fikk
vind og strøm imot oss, og fikk problemer med å nå fram til de planlagte øyene vi
ville besøke før det ble mørkt om kveldene. Etter en natts segling, med kraftige
regnbyger og kastevinder nådde vi neste dag fram til atollen Makemo. Når vi fikk se den
kraftige strømmen som kom som ei elv ut passet, begynte vi å tvile på om vi i det hele
tatt ville klare å komme inn. Etter å ha nærma oss åpningen gav vi opp og fant ei
mindre øy som i følge Pilotboka skulle ha mindre strøm i passet. Følgeleg endra vinden
litt retning igjen, og vi klarte ikke å nå frem til denne øya før det ble mørkt. Så
ble det ein ny plan og ein ny o.s.v. Med bare 70 liter diesel igjen måtte vi også være
forsiktige med bruken av motoren, for det var fortsatt ca 500 nm til Tahiti. Etter å ha
gjenomført "historiens seneste seglas", nådde vi etter 3 dager omsider frem
til atollen Fakerava. Passet inn til lagunen var her svært bredt og strømmen var derfor
ikke så kraftig. Vi slapp derfor flere nervepirrende opplevelser og kom oss inn uten
problemer.
På Fakarava ble vi kjent med en hyggeleg og gjestfri man. Sverre
som opprinnelig var fra New Zeeland hadde kvitta seg med firmaet sitt, og flytta hit etter
at han fikk problemer med nervene for noen år tilbake. På Tuamotus atollane er stress
eit ukjent problem, så han kunne nok ikke funnet ein bedre plass for å rehabilitere seg.
Han hadde nå giftet seg med en lokal "Vahine", og bygd
seg et lite hus. Pengene de trengte for å overleve fikk de ved å selge tomater som de
dyrket i ein liten kjøkkenhage bak huset. "Før hadde jeg hus, bil og en høy
levestandard. Nå har jeg ingenting, men tid til å nyte livet" fortalte Sverre.

Sverre med huset sitt i bakrunnen. Til høgre
Jostein og Øyvind
Så seiler vi. Fakarava
Tahiti ( Papete by ) = 400 nm. |