Raroia

4 dager brukte vi på de 450 nm fra Marquesas  øyene. På siste delen av turen var det lite og til tider ingen vind. På det blikkstille havet kunne vi til tider svømme i ring rundt båten. Vi var heldigere med fiskelykka enn vinden, og fikk så mye fisk at vi forsøkte oss på salting og tørking.

Når vi ankom Raroia fulgte vi samme seilrute som de norske båtane Svanhild og Saga Siglar tok for 10 –15 år siden.

Det som gjør Raroia så interessant å besøke for norske båter er at det var nettopp på reva her at Thor Heyerdahl havarerte med Kon Tiki-ekspedisjonen på 50 tallet. Naomi havarerte ikke, men vi skulle gjerne hatt ein større motor der vi med bare med 1 knops fremdrift sleit med a ta oss inn passet til lagunen.

(Strømmen i desse passa kan nemlig komme opp i hele 10 knop så motorhavari er lite ønskelig her, da en har rev på alle kanter.)

På vei ut til perlefarmen på Raroia.

På Raroia som påmange av de andre atollene i Tuamotus er det svarte perler som er eksportartikkel og inntektskilde. Vi ble fort kjent med 25 år gamle Lui som tok oss med ut for å se på farens perlefarm. Perlefarmen lå sju meter under havoverflaten og det var innponerende og se hvor lenge desse perledykkerne kunne oppholde seg under vann uten oksygen. De mest drevne dykkerne kan fri-dykke heilt ned til over 25 meter, mens vi stoppet på fem.

Vi byttet til oss en hel del svarte perler mot cd-plater og vodka. Øyvind sikret seg noen prakteksempler som han ville ta med seg til Norge i bryllupsgave.

Etter 3 –4 dager på Raroia var det tid for å komme seg vidare. Med snart 2 måneder på havet og på lite siviliserte plasser, begynte det å minke på provianten og vi var også selv etter hvert klare for litt mer sivilisasjon. På denne siste etappen mot Tahiti ble planene endret minst 5 ganger. Det kom av at vi fikk vind og strøm imot oss, og fikk problemer med å nå fram til de planlagte øyene vi ville besøke før det ble mørkt om kveldene. Etter en natts segling, med kraftige regnbyger og kastevinder nådde vi neste dag fram til atollen Makemo. Når vi fikk se den kraftige strømmen som kom som ei elv ut passet, begynte vi å tvile på om vi i det hele tatt ville klare å komme inn. Etter å ha nærma oss åpningen gav vi opp og fant ei mindre øy som i følge Pilotboka skulle ha mindre strøm i passet. Følgeleg endra vinden litt retning igjen, og vi klarte ikke å nå frem til denne øya før det ble mørkt. Så ble det ein ny plan og ein ny o.s.v. Med bare 70 liter diesel igjen måtte vi også være forsiktige med bruken av motoren, for det var fortsatt ca 500 nm til Tahiti. Etter å ha gjenomført "historiens seneste seglas", nådde vi etter 3 dager omsider frem til atollen Fakerava. Passet inn til lagunen var her svært bredt og strømmen var derfor ikke så kraftig. Vi slapp derfor flere nervepirrende opplevelser og kom oss inn uten problemer.

På Fakarava ble vi kjent med en hyggeleg og gjestfri man. Sverre som opprinnelig var fra New Zeeland hadde kvitta seg med firmaet sitt, og flytta hit etter at han fikk problemer med nervene for noen år tilbake. På Tuamotus atollane er stress eit ukjent problem, så han kunne nok ikke funnet ein bedre plass for å rehabilitere seg.

Han hadde nå giftet seg med en lokal "Vahine", og bygd seg et lite hus. Pengene de trengte for å overleve fikk de ved å selge tomater som de dyrket i ein liten kjøkkenhage bak huset. – "Før hadde jeg hus, bil og en høy levestandard. Nå har jeg ingenting, men tid til å nyte livet" fortalte Sverre.