Tilbake til reisebrev

  Naomi i Fransk Polynesia..

Reiserute : Fatu Hiva - Hiva Oa - Tauata - Raroia - Fakarava - Papeete ( Tahiti) - Morea - Huahine - Bora Bora-




Marquesas -øyene

Marquesas - øyene består av i alt 10 øyer, der de fleste er bebodd. Øygruppa ble først oppdaget av spanjolen Mendana i 1595. Han ble møtt av nakne menn som var dekket av tatoveringer. Synet skremte Mendana slik at han åpnet ild mot de innfødte. Slik startet han den tragiske og blodige nedgangstiden for det en gang så stolte folket. Epedemier, sjørøvere og slavehandel reduserte befolkningen drastisk. Hvor mange som bodde der den gang er vet man ikke. Men rundt år 1800 var der ca 50 000 og frem til 1842 sank befolkningen til 20 000. Franskmennene tok over øyene uten at det gjorde saken bedre. I 1926 var det ikke mer enn 2600 mennesker igjen og ein hel kultur var på det nermeste utryddet. I dag er det bare 7000 mennesker som bor på øyene. Øyene har på grunn av sin avsidesliggenhet fortsatt lite turisme, men er et svært vanlig stopp for langturseilere på vei vestover i Stillehavet. De innfødte livnærer seg av fiske, naturens fruktbarhet og handarbeid/ treskjæringer som blir solgt på Tahiti.

-Land O'Hoy.

Etter å ha sittet i 21 dager og drømt om sydhavsparadis, og løst meir eller mindre umulige reparerbare verdensproblem, var det en god følese å nå frem til Marquesas -øyene. Under den 3000 mil lange seilasen som de siste dagane føltest svært uendelige så vi svært lite tegn til andre levende organismer. Noen fiskebåter i starten, ei død skilpadde og fisken vi fikk om bord. Ellers var det hav, horisonten, sol og måne.

Vi var derfor nå fullstendig klare for å kommunisere med omverdenen. Foran oss videre vestover hadde vi nå tusenvis av øyer som lå med relativ korte avstander og neste lange seilas ville ikke bli før i det Indiske hav. Det var derfor en spesiell føleles å seile inn til øya Fatu Hiva. Når vi året før kryssa Atlanterhavet i ARC regattaen samtidig med hundrevis av båter, var det stor liv og røre når vi kom frem. Her var situasjonen annerledes. I den fine bukta som er omkranset av tinder og grønne fjelltopper, lå vi for oss selv. De 300 innbyggerne i landsbyen innenforr så heller ikke ut til å bry seg så mye om det norske besøket. Etter å ha droppa 2 anker og i tillegg ha "kjora" oss fast i en palme på land, ble ankerdrammen inntatt i ro og fordraglighet.

- Det var nå "faen" så stille det var her da.

Etter noen timer der vi speida etter "vahiner" i alle retninger, kom det 2 karer ut i ein utrigger kano. På ein mix mellom engesk, fransk, spansk og polynesisk, forstod vi at de lurte på om vi hadde Marihuana om bord. I bytte ville de gi oss frukt. Vi hadde ikke marihuana, men gjorde en svært " tvilsom" handel, da vi bytta til oss bananer og appesiner for ei <hel> flaske Vodka. På Isla margarita i Venezuela, var disse edle dråper svert rimlege, og vi hadde hamstra inn ca 120 flasker, fordelt på rom, vodka og gin. Selv om vi hadde et stort lager, som også var innkjøpt med tanke på byttehandler, lovde vi oss selv at vi aldri mer skulle sløse slik med "kompasspriten".

Ankringsplassen utenfor den lille landsbyen i bukta Baie De Verges på Fatu Hiva.

EN GOD HANDEL

Tor Heyerdahl fant en gang på 1930-tallet ut at han ville prøve å leve i pakt med naturen på en øde sydavsøy. At han valgte Marquesas-øyene og Fatu Hiva var nok ingen tilfeldighet. Her er umulig å sulte i hel, siden øya er full av bananer, appelsiner, ananas, og selvsagt kokosnøtter m.m. Så mye liv og røre er det derimot ikke. I løpet av de 3 dagene vi oppholdt oss der gikk vi turer i fjella, badet i fossefallene, og prøvde å kommunisere litt med lokalbefolkningen. På Fatu Hiva klarte vi en dag å bytte til oss et gjeitelår mot et gammelt tau. Vi måtte før handelen var formelt i orden, kvalitetssikre styrken og garantere at det var sterkt nok til å holde ein livlig halvvoksen " stut " fortøyd til en palme. Tauet holdt hedigvis de dagene vi var der og vi fikk oss ein kraftmiddag, som vi hadde lengtet etter i lang tid.




Uten om Fatu Hiva besøkte vi øyene Hiva Oa og Tatua. På Hiva Oa, som er litt mer sivilisert, klarerte vi formelt inn i Fransk Polynesia. Litt spørsmål var det sidan vi ikke hadde utklareringspapirene fra Galapagos. (På Galapagos hadde vi aldri sjekka ut, fordi vi var absolutt helt " Blakke" og kanskje ga "Faen") Når du kommer til et nytt land, er de som regel ikke så interessert i hva du har foretatt deg andre plasser. Derimot vil de gjerne vite hvordan og når du skal ut av landet. (På Galapagos lurer de nok derfor på om vi fremdeles er der.)


Beruselse og kommunikasjonsvansker = "Problemo"

Frode og Øyvind gikk en kveld for å sjekke det vesle lokale diskoteket på Hiva Oa. Med en smule alkohol i årene og minimale franskkunnskaper er det likevell ikke så lett å få alt på stell. Kvelden enda opp med at Øyvind ble kastet ut, siden Frode hadde en uoppgjort regning i baren. Litt urettferdig siden Øyvind ikke visste om regninga. Han ville gjerne betale, om han bare hadde visst at det var penger de spurte etter. Politiet kom også inn i bildet, og Frode måtte søke dekning bak en diger sønn av en respektabel gammel høvding. Han hadde tydelig makt, og det var et fornuftig valg å holde seg på godfot med han. Øyvind fikk derfor ølservering fra høvdingsønnen på utsiden, og politiet som var samme person som vi hadde innklarert med tidligere på dagen, gikk bare å rista på hodet…- Stakkars man

På øya Tauata gikk vi på bananslang og fyllte opp skuta med frukt før vi satte kurs mot Toamotos atollene.Vi begynte å få litt tidspress siden Øyvind skulle hjem til Norge i bryllup fra Tahiti. Den 4 september gikk flyet, og vi hadde fortsatt ca 1000 mil igjen til Papeete på Tahiti.

Så seiler vi-
Thatua - Rangiroa ( Toamotos ) 450 mil-